For ikkje lenge siden var tiden inne for å gjøre vår borgerplikt ved å gi vår mening om styre og stell hjemme i gamlelandet. Selv oss som har forlatt vårt kjære hjemland for å søke lykke i andre deler av verden måtte komme oss til vår lokale ambassade for å gi vår stemme. Vi som va trøtt av å ha en letter nevrotisk prest som skipper på skuta Norge følte ikkje så helt lite stolthet av at vi kunne bruke den lille politiske makt vi e tildelt til å gjøre sårt tiltrengte omveltinge i Stortinget. Å ikkje uventa klarte vi å få våre folk inn i nøkkelposisjona i systemet. At enkelte elementa i denne koalisjon ikkje klarte å bli enige om kursen før dæm tok makta, men heller tar krangeln i full offentlighet e bare ei lita skrape i lakken.
Da vi plutselig mottok stemmekort for kommunevalget her i vårt nye hjemland va det klart at æ måtte holde beina godt planta på jorda for at den politiske makta ikkje skulle gå til hode på mæ. Politisk revolusjon va et av ordan som datt inn i hodet mitt, for no hadde æ jo makt til å forandre den politiske balansen i mestparten av norden. Væpna med mitt stemme kort og en god dose besluttsomhet masjerte æ og Geir ned til stemmelokalet i den lokale barneskolen. I hodet rullerte partinavn og politiske slagord. Her nede e kampanjan veldig person orientert. På nesten hver lyktestolpe har det vært plakata med kandidatan og mye slagord og valgløfta av varierende kvalitet. Dæm har mange av de samme partian her nede som i Norge, med mer eller mindre de samme hjertesakene. Men så har dæm en bråte med andre partia som e med på lista. Det e ikkje alle som får så mange stemma, men disse innslagan gjør valgkampen desto mere fargerik. Æ kan nevne Kjærlighetspartiet, som bare vil at alle skal være glad i hverandre. Åsså har vi Hamppartiet, som naturlig nok har legalisering av harsj og marihuana som sin fanesak. På dæmmes plakat e det bilde av en småskev "dude" som vistnok e partiledern. Å som slagord har dæm: Ut med pampen, inn med hampen. Med sånne innslag e det jo gøy å stemme. Som ved Stortingsvalget va det de sosialistiske alternativan som frista. Og når Socialdemokratenes borgermesterkandidat hadde slagordet Stem Ritt! Ingen slinger i valsen. så va valget igrunnen lett.
Vel inne i stemmelokalet blir æ raskt målt både opp og ned av et kobbel pansjonista som va satt til å være vakt sånn at verken uro eller valgjuks skulle forekomme. Om dæm trodde æ va en ekstremist fra det radikale hamppartiet eller om dæm bare skjønte at æ va en førstegangsvelger fra en tidligere koloni vet æ ikkje, men æ fikk jo noen granskende blikk når æ usikkert banet mæ vei fram til registreringsbordet. Valgkortet mitt viste at det va bord 2 som va mitt møtested og vel framme ble æ kryssa av på ei lista uten å måtte vise verken pass eller ainna legitimasjon. Om det va mitt tillitsvekkende vesen eller om dæm ikkje tar så tungt på det skal æ ikkje si, men bare ved å si min fødselsdato, som æ forøvrig bare kunne lese rett av lista, va æ klar til å gi min stemme. Når æ får utlevert to stemmesedla hver på størrelse med søndagsutgaven til Aftenposten begynne æ å lure på om det kansje e greit med den litt restriktive alkohollovgivinga hjemme i Norge. Om det e at det skal være vanskeligere å stjele de med sæ eller om det e noen som har aksjer i en eller ainna papirfabrikk skal være usagt, men å navigere sæ inn i en stemmeboks som får Hennes & Mauritz sine prøverom til å virke som en flyhangar e letter sagt enn gjort. Tror Juri Gagarin ville følt sæ hjemme i den boksen. Ikkje nok med at æ skal inn i dette kottet, men æ skal få satt et kryss på hver seddel. Og hvis dokker trodde morroa slutter her så tar dokker skammelig feil. Etter at kryssene e satt så skal disse forvokste arkan brettes, ikkje en gang, men to. Å brette ark høres kansje ikkje ut som noen stor jobb. Men inne i en stemmeboks på 0.7 x 0.7 meter (da tar æ i) tror æ selv Houdini hadde hatt problemer. Som den drevene origamikunstnern æ e fikk æ til slutt bretta arkan på rett måte og putta dæm i de respektive stemmeurnene, under årvåkent oppsyn av den danske hjemmefronten av 1940.
På vei ut av stemmelokalet møte vi den forrige ordførern på vei for å stemme med nyhetskamera på slep. Så det va bare å ta på sæ ei mina som om dette va det naturligste i verden. Vi så ut som proffesjonelle velgera dær vi sikkert spaserte hjem igjen etter en noe strabasiøs valgdag. Vi vurderte å lage et innslag til NRK om hvordan det føltes for to innvandrera som førstegangsvelger i kongens by. Men vi kom fram til at vi som sagt ikkje skulle la vår politiske makt gå til hodet på oss.
I thought about it. Because i write it for you buddy. But i think it would be easier to develop my own language than learning chinese, and it would take less time. :) Take care!
