Så kom høstferien. Da pakka guttan sekken og satte kursen mot hjertet av det britiske "imperium", nemmelig London. Reisefølget besto av Geir, André S og mæsjøl. Har aldri vært dær før, så æ gleda mæ max. De andre hadde vært dær opptil flere ganga, men tror ikkje dæm gleda sæ noe mindre av den grunn. Vi va fast bestemt på å få "Gutta på tur" til se ut som dårlig barne-tv i sammenlikning med vår feststemte og godt trente hurragjeng. Det som gjorde reisen mulig for min del, og de andre sin del åsså tror æ, va at Ryanair hadde i sin veldedighet lagt ut billetta til 1kr + avgifter fra Malmö. Så reisen starta med en frisk busstur over Øresund. Flyturen va begivenhetsløs, bortsett fra en fremragende sikkerhetsforestilling av kabinpersonalet. Etter touch-down (landing for de som ikkje e innvidd i flyterminologi) venta en herlig togtur fra Stanstead inn til Liverpool Street Station, og derifra praie vi ei pirattaxi til vår boplass Hyde Park Inn Hostel. Sjåføren e en liten inder som tydeligvis hadde drukke et par kanne kaffe mens han venta på noen godtroende turista han kunne lure med sæ, for kjæften gikk jo som et velsmurt trekkspill. Vi hadde nettopp ankommet etter gode 4-5 tima på reise, så vi va ikkje helt gira på småsnakk. Men vi ankom uten de helt store forviklinga.
Tror ikkje det e på dette hostellet Kongen bor når han e på London besøk, men vi dro jo ikkje for å bade i luksus så vi finn oss raskt til rette. Vi ankommer seint på kvelden så vi tar bare en rask tur ut for å finne noe fór før vi tar magelanding i de fine køyesengen våres. Flashback's til Setermoen kavaleri leir va ikkje til å unngå. Dagen etter går vi på med nytt mot og utvilte kroppa. Vi tenkte vi skulle begynne rolig siden vi tross alt hadde noen daga der, og ikkje ville slite oss ut med en gang. Som alle sikkert har hørt så e undergrunnsystemet i London genialt for folk som ikkje e helt sikker på geografien. Vi kjøpte 3 dagers pass som vi flittig brukte for å komme oss rundt. Første stopp va Oxford Street. Ikkje for at vi va i det største handlehumøret, men mest for å se. Geir skulle finne sæ noen DVD'a og CD'a så vi fant den første og beste platesjappa. Vi gikk fort lei den gata, for mye folk og ikkje så særlig interessant for en gjeng gutta på heisatur. Vi tok en flankemanøver som selv Rommel ville blitt imponert av og skrådde heller inn i Soho. Det va omgivelsa som vi mer kunne like oss i. Små gate, smug og forretninger kor det meste viste stor innflytelse fra de mange minoriteta som bor i dette området. Derfra gikk turen via Trafalgar Square ned til Thames'en kor vi fant oss en fin flytende restaurant kor dæm serverte kalde øl. Dær satt vi ei stund å så på turistbåta og nyta en oversakende solrik og varm Londondag. Så rusla vi forbi Store Ben og Parlamentet. Kult å se dæm på nært hold, har jo sett uendelig med bilda og nå står vi dær .
Vi hadde plana om å få med oss en fotballkamp mens vi va dær. Det e jo nesten et must. Billetta til Premier league kampa koste jo skjorta og halve buksa, så fant ut at en første divisjonskamp va et bedre alternativ. Dagen etter skulle Millwall spille mot Sheffield, så vi tok turen ut til The Den (Millwalls stadion) for å høre om det va vanskelig å få billetta. Når vi kom av toget ser vi oss rundt om vi kansje klare å se stadion fra togstasjon, men vi finn ut at vi tar heller å spør den første og beste lokale innbygger vi ser. Han rette vår oppmerksomhet mot ei diger byggning som ligg kliss inntil togstasjon og som merkelig nok ser veldig ut som en fotballstadion. Pinligheten va vanskelig å skjule. Vi spør han like godt om han tror det vil være vanskelig å få billetta til morradagens kamp. Det vise sæ at han e bestyrer for billettkontoret på The Den, ka e oddsen??? Han sir at det ikkje vil være nåkka problem å få billett, så vi snur like godt å tar første tog tilbake til sentrum.
Vi hadde bestillt billetta til en stand-up klubb til kvelden så vi reiste hjem for å slappe av. Når vi ankom stand-up klubben va det ok med folk når vi kom inn. Vi kjøpe oss bayer og spurte om det va lenge til showet begynte. Vi fikk beskjed at det skulle starte om 10-15 min, men at det va i andre etasje. Geir gikk opp for å spørre og skaffa oss et strategisk plassert bord. Vi tok da turen opp trappa og kom inn i en ainna bar dær det satt 7-8 mer eller mindre forvirra personer. Vi satt oss ned med øl'a vårs. Da kom det bort en fyr som viste sæ å være han som organiserte showet. Han opplyste oss om at vi va de eneste gjestan dær foreløpig. De andre va stand-up artista. Javæl tenkte vi. De andre kom åsså bort å snakka med oss og alle viste snart at vi va turista fra lille Norge. Vi skjønte jo at det kom til å bli et tema i de flestes rutina. Å sant nok, manga lattera ble på vår og vår nasjons bekostning. Men det va hysterisk morsomt og vi kosa oss max mye. Han som va organisator va nede i den andre baren og fikk shanghaia noen flere publikumera så vi va ikkje de eneste dær. Alle bortsett fra en av artistan leverte varan så det holdt. Men den ene kræsja så jævlig at det va vondt å se på. Enten va det at verden ikkje va klar for hans nyskapende humor, eller så stinka han bare lut og kaldt vann. Han ga ut den ene brølern etter den andre og han som styra greiern sto bak å vrei sæ i smerte. Alle hadde 5 minutter til rådighet, men æ tror han holdt på i gode 10 minutter. Det føltes i allefall sånn. Men bortsett fra han va det et bra show. Derfra gikk vi vidre på en pub som stand-up artistan anbefalte og som dæm alle brukte å gå på etter showan. Kvelden fortsatte med øl og prat.
Dagen etter va det jo planlagt fotball på kvelden, men før det måtte vi jo rusle litt mer i byen. Vi tok turen til Covent Garden og Camden Market for å kikke. Så måtte vi jo innom Notthing Hill, drakk litt kaffe og skrev noen postkort i Portobello Road før vi dro til bare til hotellet for å slappe av før kampen. Millwall tapte kampen 0-4 og vi rusla slukøret hjem igjen. Legg merke til den detaljerte kampbeskrivelsen, men det va gøy å ha vært på en engelsk ligakamp. Onsdagen hadde vi planlagt å bruke på museum og kultur. Vi mødte en venn av André inne i byen, som e pilot og som bor i en liten by ved navn Bishop's Stortford ved Stanstead. Vi va innom Natural History Museum og Science Museum, men ble raskt øltørste så vi fant nærmeste pub å fikk oss en kald bayer. Så en til, og en til. Vi ble naturlignok sultene etter alle museumene, så vi fant en sushi restaurant som Torkjel viste av. Dær hadde de en buffé hvor rettene gikk rundt et stort bor på bånd. Dær ble det flere øl og en god del sushi.
Siden vi skulle forlate med fly neste dag kl. 7 fant vi ut at det var kansje like lurt å reise ut til Bishop's Stortford. Torkjel inviterte oss til å sove hos han, dermed slapp vi å så opp kl. 4 om natta for å rekke flyet vårt. Vel hjemme hos Torkjel lemper vi nesten bare inn bagasjen, får på oss noen rene klær og tar turen til det lokale diskoteket. For de som har vært på fest på bondelandet før kan kansje forestille sæ korsn sted dette e. Samt nivået på gjestene og DJ'en. Det summeres vel kansje best opp når jeg sier at på et tidspunkt ble det dansa heftig til David Hasselhoff med Baywatch sangen. Å la meg si det slik, det va ikkje bare lokale som rocket gulvet. Noen sveiseblinde turister fra Norge gjorde åsså vågale krumspring til både 2 Unlimited og Ace of base. Det var en skitten jobb, men den måtte gjøres . Vi kom oss velberget hjem og i seng hvor æ å André lå i tett omfavnelse på sovesofaen og prippene Geir tok heller plass på luftmadrass på gulvet. Morran kom altfor fort, det samme gjorde bussen til Stanstead. Men vi kom oss til flyet og vel hjem til trygge omgivelser. Det va en gulltur, mye gøy og mye øl. Akkurat som en guttetur skal være. Arne Hjeltnes, spis sopp!!
Siden det ikkje va ainna enn syting å høre så har æ lagt inn noen avsnitt sånn at det e lettere for dæm med dysleksi. Når det gjeld dialekta så kan dokker spise sopp.
P.S. Ingen som tvinge dokker "søringa" til å lese dette.
Det e godt det e noen som læs korrektur. Ja det skulle tatt sæ ut om ikkje vi fikk retta opp i hvilke market vi va innom. Ellers kunne det blitt å gå riktig galt :p
Nå skal det vel sies at om denne turen skulle vært vist på kongelig norsk farge-tv så hadde store deler av onsdagen vært sensurert. Vi mistet vel alle litt lyd og bilde når vi steamet rundt etter museumsbesøket.
Jeg sitter allikevel inne med inntrykket at vi satte mer pris på Baywatch sangen enn hva de andre gjorde. Riktignok var det noen av flypersonalet i lokalet som sikkert også hadde sin storhetstid når badevaktene fra Santa Monica beach løp i sakte film men de viste langt fra den store entusiasmen. For meg derimot.....oioioioi...
Bare som en liten pirkete opplysning så var vi aldri på Camden market. Portobello Market derimot, kastet vi glans over som seg hør og bør. Men så mye som jeg maste om Camden så er forvirringen til å forstå!
